John Kittilsen Moen

Lørdag 28 juli er en av de verste dagene vi har hatt, vi fikk telefonen vi fryktet, men ikke håpet på, at du hadde sovnet stille inn , uten smerter og i fred. Vi viste vel at det var den veien den bar, men du hadde motbevist oss før, så vi håpet HÅPET at du ville kunne gjøre det igjen, men dessverre, kroppen din var sliten, og viljen begynte også å få tøff motstand. DU var verdens beste, og det sier vi ikke bare fordi du var elskede pappa, den nydeligste far, oldefar og bror og onkel, og alles Far, men fordi du rett og slett var DU, ett menneske med null vondt i sinne, og du bare hadde DET, det som alle umiddelbart liker og elsker. Tror vi kan telle på en hånd de menneskene som faktisk kalte deg Jon og IKKE far Du var det menneske alle burde strebe etter å være, vårt store forbilde, rollebilde og idol. Vi hadde litt gøy med det at det er to vi vet om som er født i en stall, det var Jesusbarnet og du, du på Notodden, han andre ett litt annet sted. Som yngstemann i en søskenflokk på fem, så hadde du det visst som plommen i egget, og hadde en fin barndom på Notodden. Etter hvert så flyttet dere nedover hit og det var her du ble boende,vi hørte mange historier om hvordan du hadde dine disputter med læreren, bla da du hentet ved, bar det opp trappen i armene, for så og slippe alt rett ned på gulvet ,hente lua di, og gå hjem.. Du sluttet på skolen etter 4 klasse og du klarte deg utrolig fint i livet, uten de øvrige årene på skolen.Du var utrolig flink til å tegne, og noe vi syntes var utrolig stas, var da du tegnet 91 Stomperud til oss. Du bodde først på Hulka og så etter hvert i huset du og Kittil bygde sammen, du jobbet og holdt to familier med mat og annet, mens Onkel Kittil bygde huset, Dere bodde der, med nesten hele familien i samme hus, og resten i nabohusene i Rugla. 9 april 1940 var DEN store dagen, ikke for Norge men for deg, for det var da du traff mormor, den store kjærligheten. Noe som igjen etter hvert, resulterte i ekteskap i juni -44 ,og mamma i august samme året, så hun er noen måneder for tidlig født, verdensrekord muligens ,ett ekteskap som varte helt til mormor døde i 2006. Når mamma var liten så var det morsomste du visste å "trekke på henne" om morgenen, ja ikke bare når hun var liten, med små tørre, vitser og gåter, som f. eks. Hva betyr det når en person tar i dørklinken på ene siden og en annen på utsiden vel, den ene skal inn og den andre skal ut. En av vitsene også Far kom gående langs veien en kveld, i skogen på vei hjem, så hørte han noen gråte, han gikk bort til grøften og fant en blikkboks som lå der og gråt, han spurte så blikkboksen - hva er det med deg, hvorfor ligger du her og gråter, Blikkboksen svarer -fordi jeg kan hverken sykle. og om noen lurte , DET finnes ikke noe å forstå , bare far sin herlige tørre humor. Du elsket grevinnen og hovmesteren, og de tørre vitsene bak på TA. Humoren din var så tørr, at du burde vannes, som Emely sier Som ung var du utrolig sprek, syklet fra Skien til Sandefjord og jobbet som gårdsgutt hele uken, før du syklet hjem og var her i helgene, ikke hver helg, men ganske ofte.Du var gårdsgutt på flere gårder i Sandefjord,før du fikk jobb her hjemme. Du måtte, som mange andre, fly til skogs under krigen, men da mor til kameratene dine var nazist, så antok alle at du var i samme båt, og dermed fikk du ikke beskjeden sammen med de andre,så du reiste til skogs alene. Etterhvert så rømte du oppover med Viktoria og du ble i skogene mellom Fyresdal og Setesdal. Vi har fått en del fortellinger om hvor kaldt det var der oppe og hvordan du jobbet ute. Du var en veldig god forteller,når vi spurte deg. Etter krigen, begynte du å jobbe på Grenland Mekaniske,du jobbet der noen år, før du og 3 andre startet Eidanger Mekaniske verksted. Du hadde en løype på noen kilometer i skogen du løp, før du gikk på jobb, så løp du samme løypen når du var kommet hjem. Vi kunne godt fått noen av de spreke genene dine Far, men de tviholdt du på til omtrent til de siste dagene. Som volleyballspillere gjorde du og mormor og mamma det veldig bra, Dere ble Norgesmestere ,mormor 8 ganger og du og mamma 4 ganger, og du spilte jo faktisk på landslaget i volleyball, noe vi er imponert og stolt over. Vi fikk en del herlige historier fortalt fra turen og opplevelsene der. Vi hadde en utrolig flott barndom, dere var alltid der for oss, du og mormor, og dere var alltid med oss, uansett hvor vi var, kan ikke huske at vi har feiret en jul, eller vært på ferie uten dere. Om det var til Sverige, Danmark, eller bare på campingturer , de siste 12 årene bare med deg, så det kommer til å bli et utrolig stort tomrom etter deg. Du og mormor hadde en utrolig tilstedeværelse, dere bare VAR det med hele dere. Hjemme hos dere hadde dere to plaketter på veggen, der det sto : Om mamma og pappa sier nei, spør bestemor, og på den andre, om bestemor sier nei , spør bestefar, og de var så sanne, vi kan ikke huske at du har sagt nei, eller hevet røsten, noensinne. Vi kan aldri huske å ha opplevd seg sint, eller sur, alltid ett herlig smil på lur, og glimt i øyet. Vi lærte også noen små unoter av deg, helt uskyldige, men bla at vannmelon skal spises ute på trappen med masse ,masse sukker på, og fordelingen av pålegg versus brødskive skal være på 80/20, iallefall når vi var hos dere, noe vi var masse. Etterhvert så sviktet helsen din,og som 44 åring, ble du trygdet. Mormor tok vare på deg i mange år, det var rørende å se den omtanken dere hadde for hverandre, for når mormors helse sviktet så var det du som tok vare på henne ,i så mange år, mange tunge år, så tusen takk for for all jobben du la ned for å ta vare på henne, hun var i de aller beste hender. Du var også Solkongen, elsket solen, og var førstemann ut og sistemann inn,og du var alltid så brun at en bare omtrent så de hvite i øynene dine. Det sies at om du ikke kan si noe pent til personen når de lever, så trenger du ikke si det til dem når de ikke er her lenger, men du visste hvor mye du betydde for oss, og vi var ikke redde for å si det til deg . ' Du var en mann med få ord, men med en utrolig humor og ett fantastisk glimt i øyet. VI kan ikke telle hvor mange ganger vi lå på gulvet, rullet rundt av latter, pga av dine kommentarer, senest de par siste dagene før du døde. , De siste årene var tøffe , ikke bare for deg men også for oss ,som så hvordan du fikk redusert livskvaliteten din. MEN må si det du var utrolig sprek veldig lenge, hvor mange 91 åringer bygger egen veranda, pusser opp huset innvendig, står på taket og maler veggen utvendig Hvor mange 90 åringer kjøper seg rød cabriolet fordi det hadde han alltid ønsket seg, og cruiser rundt i den selv, med åpent tak og capsen på hodet Hvor mange 90 åringer pusser opp kjøkken sammen med barnebarnet Hvor mange 96 åringer har egne campingvogn og camper og, til slutt,hvor mange 96 åringer tar benet og legger det omtrent bak nakken Listen er lang, dette var bare noen få eksempler far, på hvor unik spesiell du var. På slutten sleit du mye med helsen, men du kjempet deg videre, og overrasket både leger og sykepleier med å bli så bra du ble etter den siste sjauen du hadde, men denne, denne alle siste gangen klarte dessverre ikke kroppen mer . Hvil i fred far, du fortjener hvilen nå. Du kommer til å bli utrolig savnet.

Kjære Far Jeg vil alltid være takknemlig og stolt over at jeg er ditt barnebarn. Du var en mann som ikke krevde noe, men som alltid var raus med andre. Du var den snill og trygg og klok. Jeg savner det trygge blikket ditt og det lure smilet ditt. Jeg savner de tørre kommentarene dine og vår interne humor. Jeg vet du ønsket å være her og « se hvordan det går med oss «. Du vil alltid være med oss i tankene og i hjertet. Takk for alt , far. Vi er glad i deg. Gitte