Minneord til mamma.
Mamma var et tvers igjennom varmt og godt menneske som bare ville alle vel.
Det var hennes natur.
Hun var så heldig å finne en likesinnet mann tidlig i livet og mamma og pappa giftet seg i 1963.
Det er 55 år siden..
Det er utenkelig å minnes mamma uten å ha med pappa.
De to var ett.
Mamma var ikke typen som stod på barrikader og frontet saker.
Hun tenkte heller ikke på fasade.
Hun hadde fokus på det nære. Nære mennesker og nære ting.
Vi som var så heldige å ha henne som mor, vokste opp i et hjem av betingelsesløs omsorg og kjærlighet. Det høres svulstig og pompøst ut - men sant likevel.
Som barn trodde vi vel at det var vanlig, at alle hadde det slik.
Nå er vi voksne og har møtt mange mennesker og sett mange par men aldri har jeg sett noen som lever i slik harmoni som mamma og pappa har gjort.
De delte arbeidet hjemme slik det passet til enhver tid. De delte gledene, sorgene og historiene.
Når jeg tenker på det store bildet, livet de levde sammen, så framstår det som en sakte dans der begge gjorde alt. Vakre bevegelser til vakker musikk.
Livet vokste med barnebarn!
Hjelpe meg for en glede og for et engasjement.
Bildet på sangheftet er et utsnitt av et større bilde. Hun sitter og holder sitt andre barnebarn.
Se ansiktet !
Vi i den nære familien vil huske den samme gløden og gleden når mamma og pappa tok imot og huset fyltes av oss.
Gjester til huset ble det mange av. Unger, ungdommer og voksne. Mamma ordnet og stelte for at alle skulle ha det bra. Ingen skulle være uten bevertning!
Livet går videre og sykdommen kommer.
Vi skjønte at noe var galt for allerede for 18 år siden. Det var utredning og leger.
Det tok flere år før Alzheimer diagnosen kom. Mamma tok beskjeden med fatning. Mamma og pappa bevarte roen.
Det hjalp nok alle oss som stod rundt.
Hun sa til pappa: ‘Det at jeg er syk skal jo ikke hindre deg å leve ditt liv.’
Det er bevis på karakter!
Slik var hun. Tenkte på andre før seg selv.
Men hun var redd. Redd for sykdommen, redd for institusjonen.
Pappa var tydelig på at hun skulle bo hjemme så langt det overhode var mulig.
Hun bodde hjemme med sykdommen og pappa i 13 år.
Kun de som har sett Alzheimer på nært hold forstår hva det innebærer.
Tilslutt var det ingen vei utenom, og pappa fikk hjelp.
Det er en tid for alt.
Nå er det tiden for å takke.
Takke vår kjære umistelige mamma for alt hun var.
Takke pappa for alt han har vært for mamma i alle år.
Takk til alle de flotte menneskene som hjalp og stelte mamma på Bamble helsehus. De har vært fantastiske hele tiden, også mot oss pårørende.
Takk til dere som er her og følger mamma på den siste reisen.
Så skal livet gå videre.
Christian og Knut
Min elskede, umistelige farmor.
Nå har du endelig fått hvile, etter altfor mange år med sykdom. Men selv om din bortgang var ventet, blir ikke sorgen noe mindre. Etter hvert vil sorgen svinne hen, og savnet vil overta sorgens plass. Men savnet vil alltid være der - savnet etter min kjære farmor.
Jeg var velsignet med en varm, raus og omsorgsfull farmor som alltid stilte opp. Farmor var en trygghet i livet mitt som vil bli dypt savnet, men som jeg er enormt takknemlig for at jeg fikk lov til å ha i flere år.
Jeg vet at mange kjente farmor som den blide damen i kassen på Narvesen i Langesund. Det syns jeg er veldig fint, for farmor var veldig stolt av jobben sin i kiosken. Men for meg vil alltid farmor være det trygge fanget jeg kunne krype opp i når jeg hadde behov for kos, hun som lagde mat til meg hver dag etter skolen, hun som elsket å se på når jeg lekte og hun som tørket tårene mine når jeg var trist.
Jeg har mange gode minner etter farmor og de skal jeg ta godt vare på. Når savnet er stort skal jeg finne de frem og slik vil farmor leve videre hos meg.
Kjære farmor, takk for alt du var for meg og alt du ga. Jeg er evig takknemlig for den du var og den jeg er i dag på grunn av deg.
Jeg savner deg hver eneste dag, men jeg unner deg hvile. Hvil i fred.
Jeg elsker deg.
Tusen takk for din varme og din raushet og alt du betydde for meg i mange år av mitt liv, og alt hva du har betydd for mine barn som deres fantastiske farmor. Du var et vakkert menneske, både utenpå og inni. Dine nærmeste betydde alt for deg. Alle gode minner tar vi med videre og har deg med i våre hjerter. Takk Vera,
Hilsen Unni
Å ta avskjed er vanskelig og vondt for dere nærmeste.
Vi vil bevare det fine minne vi har om Vera i våre hjerter. Blid og positiv til alle tider og anledninger. Savnet er stort for dere som sto henne nærmest. Ta vare på hverandre og alle de gode minnene.
Vi lyser fred over Veras gode minne.
Synnøve og Arne