Gunhild Marie Sannesmoen

MINNEORD Mitt navn er Linda og jeg er Gunnhilds eldste barnebarn. Jeg føler meg veldig heldig som fikk vokse opp med farmor og farfar som nærmeste nabo. Det betydde, at når mamma og pappa sa nei, eller var sure eller kranglete, så hadde jeg et hjem nummer to å gå til. Jeg følte meg alltid hjertelig velkommen hos farmor og farfar. Der var det massevis av tids mest dyrabare ressurs, og barns måleenhet for kjærlighet: TID. De hadde alltid tid. Tid til å ta en brødskive på kjøkkenet. Tid til å skravle om livets små og store utfordringer. Tid til å se på småfuglene på neket på utsiden av kjøkkenvinduet. Tid til å spille gitar, trekkspill eller en omgang kinasjakk. Og farmor vant alltid i kinasjakk! Tid til å se på meg og broren min mens vi lekte, viste nye triks vi hadde lært oss på sykkel eller konkurrerte om noe. Da var det mye -se på meg nå farmor! Farmor var utvilsomt med å gjøre min og Bjørns barne- og ungdomsår på Wingerei veldig lykkelig. Fra denne tiden husker jeg farmor som snill og livlig. Hun pratet høyt og mye. Hun var raus, og gav store posjoner med fantastisk hjemmelaget mat. Hun gav alltid en porsjon ekstra, selv om jeg allerede var mett.. Jeg elsket å være med farmor på bingo. Da pyntet vi oss med skjørt, øredobber og rød leppestift. Hun kjørte bilen, relativt fort i følge naboer, ned til Stathelle. Farmor var en ivrig bingo spiller, jeg husker spenningen når tallene ble lest opp, og hennes imponerende oversikt over mange blokker samtidig. Gevinst eller ikke, gikk vi ofte og koste oss på cafe på Brotorvet etterpå. Hjemme i stua hadde farmor alltid hekle- eller strikketøy i hendene. Hun har strikket luer, sokker, grytekluter og jumpere (hennes ord for gensere) til hele familien, i alle år. Hun var også alltid klar for å ‘gjitte kryssord’, som hun kallte det. Og det var hun skikkelig god på. Å overnatte hos farmor og farfar var stor stas. Da spiste vi kylling, potetgull og så på LørDan på TV. Farmor bakte verdens beste brød og kaker, og til jul var det alltid 7 slag. For 3 uker siden besøkte jeg farmor for siste gang. Hun var sliten men helt klar, snakket og stilte spørsmål om meg og mitt. Vi snakket som vanlig om mat da jeg kom innpå julebaksten hennes i gamledager, og at jeg aldri har spist bedre serina kaker enn hennes. Da sa hun: -ÅNEI Linda, det var ikke serinakaker, det var potetmelsplettene mine som var din favoritt! Hun hadde selvfølgelig helt rett. Og jeg syntes dette er et fint eksempel på at hun hadde bedre husk enn meg, selv helt på slutten av sitt lange liv. Jeg føler meg takknemlig for å ha hatt farmor i mitt liv til jeg er nesten 40 år. Likevel er det veldig trist å miste henne. Jeg liker å tenke at farmor, på en måte, lever videre i oss. Hun gav liv til min snille og gode pappa og kjære tante. Jeg ser og kjenner igjen hennes trekk i dem. Jeg og Bjørn, Kristine og Anette er neste ledd, og så tre olderbarn under oss, også. Farmor hadde et nært og godt forhold til sin svigerdatter Inger, og svigersønn Jan. Vi er alle takknemlige for alt hun har gjort og vært for oss. Vi vil alltid huske de gode minnene. Takk for alt, kjære farmor, og hvil i fred.