Informasjon

Rachel Trovi

  • 22.02.1927 - 24.02.2021

Til minne om vår kjære mamma

Vår mor, Rachel, ble født 22.02.1927 i Rørvik, på Vikna i Nord Trøndelag. Hun vokste opp med mor og far og var nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren drev trykkeri, hvor store deler av familien arbeidet. Rachel var en aktiv jente, som drev med svømming og håndball. Hun var flink på skolen og fikk derfor mye ansvar for å hjelpe sin yngre bror med leksene, noe som ofte utfordret hennes tålmodighet. Men hun var svært knyttet til sin lille bror og smeltet for hans sjarm. Hennes foreldre tilhørte Baptistkirken og Rachel var med dem dit så ofte hun kunne, og der tok hun en avgjørelse om å være en kristen da hun var 11 år gammel. Hun ble døpt og medlem av menigheten som 18 åring. Forkynnelsen som var på den tiden var svært streng, og det var mye snakk om synd og dom. Dette preget barndommen hennes mye og hun var ofte redd for at hun ikke var god nok for Gud. Hun opplevde tidlig å få et misjonskall, og planla å reise ut som misjonær til Afrika da hun ble voksen. Da hun var 12 år brøt krigen ut og det var mye krigsskip og bombing i Vikna, noe som førte til at familien ofte måtte flykte til bomberom, både dag og natt. Dette satt sine spor hos Rachel, og gjorde at hun hele livet tålte dårlig høye smell som f.eks. torden og lyn; det satte henne ofte tilbake til minnene fra krigen. I krigsårene var hun omsorgsfull overfor russerfangene, som var krigsfanger på Rørvik. Hun smurte matpakker og krøp i gresset frem mot fangeleiren og smuglet maten innenfor gjerdet, alltid i redsel for å bli oppdaget. Hun hadde en varm og trygg farmor, som hun elsket å være hos. Farmoren bodde enkelt og hadde ikke noen annen seng å tilby henne, enn at hun måtte sove på tre pinnestoler. Det gjorde hun gladelig, bare hun fikk være der. Om kvelden satte farmoren et lys i vinduet, og det betydde at Rachel måtte komme inn. Hun syntes det var moro å leke ute og hun visste at hvis hun kom for sent, så fikk hun ikke havregrøt den kvelden. Så hun passet tiden. Hun snakket mye om farmors røde hus med hvite rosebusker i hagen. Et maleri av huset hang på rommet hennes på Bamble Helsehus, og hun likte å se på det og minnes sin gode farmor. Mor fullførte realskole og reiste som 18 åring til Trondheim. Der arbeidet hun på et sykehjem til hun var 20 år. På fritiden reiste hun sammen med evangelist Reidun Ranholdt. De holdt møter og sang sammen i Trøndelag og Nordland fylker. I 1947 begynte hun på Ullevål sykepleierskole i Oslo og fullførte studiene der i 1950. Det samme året traff hun Fritz. Så ble hun spurt om å komme hjem til Rørvik for å være bestyrer på sykehjemmet der. Hun takket ja til det, og var der i ett år. Hun var også utvekslingssykepleier på et svensk lasarett i 3 mnd. Da Fritz var ferdig med sin teologiske utdanning giftet de seg 16.august 1952, i Rørvik. Hun så det som sitt kall og stå ved hans side, med alt som det innebar. Vår far fikk forespørsel om å være pastor i Bjørnør baptistmenighet i Fosen, utenfor Trondheim. De var der i 2 år og fikk sitt første barn, Grethe, 1.oktober 1953. Så gikk turen til Langesund baptistmenighet, der var de pastorpar i 2 år og mor arbeidet noe på Langesund sykehus. Her ble Frank født 4. mai 1957. Herfra gikk ferden til Harstad baptistmenighet, hvor de var i 5 år. I Harstad ble Roger født 6. mars 1960. Vår mor hadde nå mye ansvar i hjemmet med tre barn, og ansvar i menigheten; både i sangkor, kvinneforening og søndagsskole. Hun stelte hjemme med omhu og hjemme var det trygt og godt. Hun strikket og sydde, lagde mat fra bunnen av, syltet og kokte. Hun laget hjemmelaget appelsinmarmelade og aldri har noen annen klart å lage så god marmelade. Hjemmet var gjestfritt og det var ofte folk som overnattet. Når vi barna var lagt, kunne latteren høres fra stua hvor de voksne hygget seg. Det var mye humor, for vår far var den som kunne få latteren i gang, mens mamma hadde full kontroll på serveringen og et rent og pent hjem for oss og gjestene. I tillegg til at hun var så aktiv som hun kunne i menigheten, hadde hun nattevakter på Harstad sykehus, hvor hun nøt stor respekt. I 1962 flyttet familien til Tvedestrand. Der bodde vi i 7 år, men flyttet seks ganger i løpet av den tiden, fordi menigheten ikke hadde egnet bolig å tilby. Det var svært slitsomt for alle. Pappa tok initiativ til å få bygget en pastorbolig, og han og mamma brukte mye tid der. Hjemme var det den eldste som passet barn, slik at det gikk an at begge var borte, og det ble mye barnepass. 2. januar 1963 ble Fred født, og vi var en familie på seks. Etter hvert ble pastorboligen ferdig, og familien kunne flytte dit. Det var som å komme til himmelen, vi syntes det var både stort og flott. Når vi ser det i dag, tenker vi: hadde vi virkelig plass her? Mamma fortsatte å sy klær, særlig til guttene. Tror ikke at de alltid syntes det var så morsomt å gå med bukser med glidelås i siden, eller med hjemmesydd bevernylon-anorakk, men hun var økonomisk og visste hva hun måtte gjøre for å få endene til å møtes. I neste omgang hadde Mamma og Pappa penger til å kjøpe ski, skøyter, rattkjelke og akebrett til oss barna. Familien dro på ferie til Sverige og Danmark, og besøkte blant annet Tivoli og Zoologisk hage Det var flotte opplevelser sammen og det var opplevelser som ikke så mange barn fikk på den tiden. På ferie i Finland opplevde vi myggens verden. Det gikk ikke an å gå ut av bilen, men mamma gikk ut. Vi barna satt i bilen for å unngå myggstikk, mens mamma stod utenfor med regnfrakk over hodet og smurte brødskiver med sjokoladepålegg til oss, mens myggen vrimlet rundt henne. Det kaller vi kjærlighet. I Tvedestrand tok hun oss med på hyggelige søndagsturer langs brygga og fortalte det vi ville høre igjen og igjen, om krigen. Disse turene var for å sørge for at vår far fikk ro til å forberede neste preken. Det kaller vi også kjærlighet og omsorg. Vi var på badeturer og hun mestret svømmekunsten og kunne holde både seg selv og oss flytende. Familien dro også på mange campingferier med telt i Norge og utlandet. Innimellom overnattet vi også i baptistkirker langs veien, for å spare penger. Da lå vi strødd under og oppå benker, bak talerstoler og orgler. Vi barna kunne nok tenkt oss en campingplass med lekestativer, i stedet måtte vi være rolige fordi vi var i Guds hus. Vi var på tyttebærturer hver høst, som et ledd i matauke og familieøkonomi. Men vi likte aller best å plukke jordbær hos en bekjent utenfor Drammen. For oss barna gikk de fleste jordbærene rett i munnen. Så det var vel ikke så stor hjelp, men for oss var det et paradis. Da var det ikke nødvendig med noe måltid resten av den dagen. De jordbærene som ble brakt hjem, ble til verdens nydeligste syltetøy. Det var alltid middag på bordet når vi kom hjem fra skolen. Fiskekakene ble delt i to, for at det skulle rekke til alle, og poteter var godt tilbehør. Mamma sørget alltid for at det var nok til alle, før hun tok det som var igjen, til seg selv. Fra 1969 til 1974 bodde familien i Mo I Rana. Pappa hadde tatt på seg oppdraget med å bygge kirke og menighet der. Samtidig skulle det også bygges barnehage i tilknytning til kirken. Mamma arbeidet som avdelingsleder i en avdeling på Rana Sykehus. Samtidig var hun aktivt med i arbeidet med å bygge kirke og menighet. Hun hadde stor omsorg for mange unge mennesker og familier som var kommet for å hjelpe til med menighetsarbeidet. De var ofte hjemme hos oss og nøt godt av hennes og pappas gjestfrihet. Og de fikk ofte nyte godt av hennes nystekte wienerbrød, som var en av hennes spesialiteter. Da vi skulle legge oss for kvelden var det oftest hun som var hjemme. Det var godt når hun kom inn, satt seg på sengekanten og sang eller ba sammen med oss: «Kjære Gud jeg har det godt». Det var trygt og godt, og lagde en trygg og forutsigbar ramme rundt livene våre. Hun sa ofte at hun var glad i oss når hun kysset oss «god natt». Ellers har vi alltid visst at vi har vært omsluttet av hennes bønner for oss, helt fra den dagen hun visste at vi fantes. Nå har vi mistet den forbederen, og vi har blitt mye fattigere ved det. I 1975 kom familien flyttende tilbake til Langesund, til sitt nybygde hus i Hydal. Det var et hus som Mamma og Pappa hadde spart til og sett frem til å kunne bo i, i mange år. De gledet seg sammen over å endelig ha sitt eget hus, etter å ha bodd i tjenestebolig alle tidligere år. På tomta arbeidet Mamma like hardt som en arbeidskar. Hun løftet og kjørte tunge stein i trillebåra. De to hadde glede av å arbeide sammen. Vår far hadde nå stilling som Sosialkurator i Porsgrunn. Mamma var bestyrer på nye Sundby sykehjem. Dit sprang hun på lette føtter over haugen fra Hydal, og gledet seg over arbeidet sitt der, og over å få være med å bygge opp ett nytt sykehjem fra starten. Hun hadde høye krav til seg selv og sin stab, og forventet full innsats fra alle. Mamma var ærgjerrig på egne vegne. Hun hadde siden sykepleierutdanningen drømt om å ta Norges Høyere Sykepleierskole, på administrasjonslinjen i Oslo. Men først måtte hun ta artium, noe hun gjorde som privatist i 1978. Sammen nøt foreldrene våre livet i Hydal, og planla hvordan de ville ha det nye hjemmet sitt, med en hage bestående av vakre blomster og frukttrær. De planla en loftstue i det nye huset, hvor barnebarna etter hvert skulle få leke. Ett barnebarn var kommet og et nytt var på vei. Men den 17.april 1979 døde Pappa brått og uventet, 56 år gammel. Mamma var da 52 år, og den yngste av guttene var bare 16 år. Det ble et stort slag for henne og hele familien. Som kjent fra aviser og utallige medier, gikk Mamma inn i en dyp og altoppslukende sorg, som skulle vare i 7 år. Det var selvfølgelig spesielt tungt for henne, men det var også en stor påkjenning for den nære familien. For i denne perioden trengte Mamma mer støtte og omsorg, enn hun var i stand til å gi selv. Det ble en særlig vanskelig tid for guttene som bodde hjemme, men også for den eldste, som bodde 150 mil unna. Vi prøvde å holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kunne, selv om vi var langt fra hverandre. På tross av sorgen som nesten tok livet av vår mor, hadde hun fortsatt et ønske om å ta Norges Høyere Sykepleierskole. Hun søkte, og kom inn på studiet. Hun ordnet seg et husvære i Oslo og bodde der i ukedagene. Hun fulgte undervisningen og reiste hjem til huset i Hydal i helgene. Sorgen som knuget henne ble forsterket hver helg når hun kom hjem, men hun ga seg ikke og dro tilbake til Oslo. Etter ett år der fullførte hun studiet i 1981. I denne perioden i Oslo arbeidet hun også noe på Blå Kors. Tilbake i Langesund fortsatte hun på Sundby Sykehjem, men hun klarte etter hvert ikke å arbeide som styrer, og måtte gi det opp. Sorgen tæret på, både fysisk og psykisk. Så fikk hun et opphold på Modum Bad, noe som gjorde henne godt, og som også gjorde godt for familien. Etter oppholdet der begynte hun sakte å delta i samfunnet igjen. En kveld gikk hun på et møte, og der så hun en film om fattigdommen på Filippinene. Det ble et vendepunkt. Hun bestemte seg der og da for at dit skulle hun reise, og arbeide for de fattigste av de fattige i slummen. Ikke lenge etterpå, i 1987, reiste Mamma til Manila på Filippinene. Med seg hadde hun to kofferter med plaster, bandasjer, vitaminer og klær. Hun visste ikke hvor hun skulle gå, hva hun skulle gjøre, eller hva som ventet henne. Men hun dro i tro på at Gud hadde sendt henne dit og ville vise henne veien. Hun hadde kontakt med «Ungdom i Oppdrag», som viste henne søppelfjellet Smokey Mountain. Hun har fortalt at hun gikk der og gråt i 14 dager, før hun fikk kontakt med familien Lumbog, en familie hun har hatt stor kjærlighet til. Kommunikasjonen mellom dem foregikk ved hjelp av gester og kroppsspråk, siden Mamma bare snakket engelsk og ikke tagalo. Etter hvert ble hun kjent med flere familier, og hjalp dem med det aller nødvendigste. Hun tok etter hvert kontakt med myndighetene, og måtte sette seg inn i et ukjent regelverk og en ukjent kultur, for å få lov til å arbeide der som hjelpearbeider. I sitt lille husvære i Manila var Mamma ofte ensom og alene om ettermiddagene og kveldene. Det ble tidlig mørkt, og hun måtte være i hus innen mørket kom, fordi det var mye vold og kriminalitet i området. Hun brukte blant annet tiden til å perfeksjonere sin engelsk. I brev hjem skrev hun ofte at hun savnet familien og gledet seg til å komme hjem og være sammen med oss. I Manila gikk all kommunikasjon med myndigheter på engelsk, men i slummen måtte hun fortsette å bruke gester og empati, fordi de fleste var uten skolegang og ikke snakket engelsk. MaMa children Center utviklet seg fra 1990 og Mamma fikk etter hvert et senter med en stor stab. Her tok de imot barn som fattige mødre kom med, eller som de fant i slummen. De tok hånd om kvinner som skulle føde, slik at de slapp å føde sitt barn på gata eller under en bru. De skapte et hjem for fattige eldre og hadde utallige førskoler rundt omkring i slummen. De hadde misjon og helsearbeid i slummen og de drev fengselsarbeid. Mammas engasjement ble kjent både i Norge, og ut over Norges grenser. Hun hadde ett styre i Manila, og ett her hjemme. Hennes eldste sønn, Frank, engasjerte seg og var styreleder i 10 år. Fred var også med i styret en tid. I de periodene hun var hjemme i Norge reiste Mamma rundt i nord, sør, øst og vest og viste bilder og fortalte om fattigdom og slum. Hun fikk økonomisk støtte fra mange hold, og kjøpte og fikk bygd stadig mer. Etter hvert ble det større barnehjem, kulturhus/kirke og til sist sykehus. Alt for de som ikke selv kunne betale for sin egen legehjelp, helsehjelp eller skolegang. Tusenvis av barn har fått dekket utgifter til sin skolegang gjennom MaMa children center, helt opp til universitetsutdannelse. For sitt engasjement mottok Mamma mange priser både i Norge og på Filippinene, og i 2003 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull. Mamma avsluttet sitt arbeide på Filippinene i 2012. Da var hun 85 år. I løpet av alle disse årene med arbeid i Manila ble Mamma mormor og farmor til 12 barnebarn. Oldebarn er det også blitt, hele 8 stykker, den siste ble født på fredag. Naturlig nok har hun hatt mest kontakt med de barnebarna som bodde nærmest. Hun har betalt en pris med sitt engasjement på Filippinene, ved at hun ikke har fått være så mye sammen med barn, barnebarn og oldebarn, som hun hadde tenkt en gang. Og hele familien har betalt sin pris ved å måtte dele henne med de fattigste av de fattige. Alle de fire barna, og flere av barnebarna, har vært på Filippinene og sett og opplevd arbeidet og blitt imponert over vår mor, mormor og farmor. Vi vet, og har sett, at hun har gjort en forskjell for mange, mange mennesker, som trengte henne mere enn oss. Vi har levd i et land med velstand og rikdom, og vi har klart oss godt. Det ville være egoistisk og tenke noe annet. Vi er stolte og glade over hva hun har fått bety for tusenvis av mennesker og ikke minst at hun som menneske reiste seg igjen, og at livet på nytt fikk en mening for henne. Hun har gjennom sitt engasjement og liv lært oss, og vist oss, at det er viktig å ikke bare ha fokus på seg selv og sitt, men løfte blikket og se hvor man kan hjelpe. Og så gjøre noe med det. Vi så også gang på gang at gjennom arbeidet ble hun rikt velsignet. Vi opplevde hvordan hun stolte på Gud, mer enn på seg selv, og at hun erfarte at Han som ba henne om å reise til Manila, var med fra hennes første til hennes siste dag i arbeidet. Skulle hun begynne et nytt prosjekt sa hun alltid: «Hvis det er din vilje Gud, så sørger du også for pengene». Og så kom det penger, masse penger. Dette har vi også vært vitne til mange ganger gjennom alle disse årene. Da Mamma kom hjem 85 år gammel, gikk det fort slik at hun ikke kunne bo i Hydal lenger. Hun fikk etter hvert diagnosen Alzheimer, og ble mer og mer avhengig av hjelp. Alderdommen ble vanskelig for henne, og ikke slik hun hadde drømt om etter avsluttet arbeid. Oldebarna som vokste til, ble hun ikke kjent med. Den tiden vi nå hadde håpet å få sammen, fikk vi ikke. Familien mistet henne, selv om vi hadde fått henne tilbake. Slik ble det. De siste fire årene levde hun på Bamble Helsehus. Hun ble mer og mer borte for oss, men troen på Gud hadde hun til det siste. Hun savnet hjemmet sitt, og ville stadig trene for å komme hjem til huset i Hydal. I starten var tankene hennes stadig på Filippinene. Hun hadde et bilde på rommet sitt, av seg selv og en liten jente, som hadde blitt misbrukt av familiemedlemmer. Ofte så hun på bildet og spurte om vi visste hvordan det hadde gått med denne jenta. Så tankene var ofte i Manila, også på Sundby, men etter hvert ble også disse minne visket mer og mer ut. Vi feiret 90 års dagen hennes med stor fest i familien, og vi samlet storfamilien flere ganger på Sundby, i anledning hennes gebursdag i februar. Hun hadde glede av det der og da og gledet seg over å se barn, barnebarn og oldebarn vokse til. Når vi barna besøkte henne, ønsket hun at vi skulle lese fra Bibelen sammen. Veldig ofte var det Salme 23 »Herren er min hyrde, meg fattes intet» og salme 121 »Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra», som ble lest. Og da siterte hun versene utenat. Den gamle sangboka hennes ble også noe vi kunne være sammen om. Vi sang sammen, for sangene kunne hun utenat. Bibelen hennes henger nesten ikke sammen mer, men synet av den er talende, den er et sterkt vitnesbyrd. Den minner oss om en bok som har betydd uendelig mye i hennes liv og som hun har funnet mye trøst og oppmuntring i opp gjennom livet. Og som har vært med og formet henne. Nå har hun fullført oppdraget som hun fikk som barn. Hun ble hjelpearbeider på Filippinene, og ikke i Afrika. Hun har bevart troen og nådd målet sitt. Noe av det siste Grethe leste sammen med henne fra Bibelen, var Johannes 1. 12 «Alle dem som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn». Det syntes hun var godt å lese og hvile i, og hun var veldig engasjert når det verset ble lest. En av de siste gangene sa hun: «Jeg lengter til himmelen». Vi tolket det som at hun nå var klar til å forlate oss. Mamma døde onsdag 24.februar, med sine nærmeste rundt seg. Vi takker for hennes innsats i Baptistmenigheter som pastorkone, hennes innsats som sykepleier og for innsatsen som ga et verdig liv og mening til så mange i en fattig del av verden. Vi takker for at hun ga oss livet, og lærte oss å bli gangs mennesker. Og for at hun har fortalt oss alle, med frimodighet, hvilken vei vi burde velge i livet. Så er resten opp til oss som lever videre. Vi lyser fred over vår mammas minne.

Til minne om vår kjære mamma

Vår mor, Rachel, ble født 22.02.1927 i Rørvik, på Vikna i Nord Trøndelag. Hun vokste opp med mor og far og var nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren drev trykkeri, hvor store deler av familien arbeidet. Rachel var en aktiv jente, som drev med svømming og håndball. Hun var flink på skolen og fikk derfor mye ansvar for å hjelpe sin yngre bror med leksene, noe som ofte utfordret hennes tålmodighet. Men hun var svært knyttet til sin lille bror og smeltet for hans sjarm. Hennes foreldre tilhørte Baptistkirken og Rachel var med dem dit så ofte hun kunne, og der tok hun en avgjørelse om å være en kristen da hun var 11 år gammel. Hun ble døpt og medlem av menigheten som 18 åring. Forkynnelsen som var på den tiden var svært streng, og det var mye snakk om synd og dom. Dette preget barndommen hennes mye og hun var ofte redd for at hun ikke var god nok for Gud. Hun opplevde tidlig å få et misjonskall, og planla å reise ut som misjonær til Afrika da hun ble voksen. Da hun var 12 år brøt krigen ut og det var mye krigsskip og bombing i Vikna, noe som førte til at familien ofte måtte flykte til bomberom, både dag og natt. Dette satt sine spor hos Rachel, og gjorde at hun hele livet tålte dårlig høye smell som f.eks. torden og lyn; det satte henne ofte tilbake til minnene fra krigen. I krigsårene var hun omsorgsfull overfor russerfangene, som var krigsfanger på Rørvik. Hun smurte matpakker og krøp i gresset frem mot fangeleiren og smuglet maten innenfor gjerdet, alltid i redsel for å bli oppdaget. Hun hadde en varm og trygg farmor, som hun elsket å være hos. Farmoren bodde enkelt og hadde ikke noen annen seng å tilby henne, enn at hun måtte sove på tre pinnestoler. Det gjorde hun gladelig, bare hun fikk være der. Om kvelden satte farmoren et lys i vinduet, og det betydde at Rachel måtte komme inn. Hun syntes det var moro å leke ute og hun visste at hvis hun kom for sent, så fikk hun ikke havregrøt den kvelden. Så hun passet tiden. Hun snakket mye om farmors røde hus med hvite rosebusker i hagen. Et maleri av huset hang på rommet hennes på Bamble Helsehus, og hun likte å se på det og minnes sin gode farmor. Mor fullførte realskole og reiste som 18 åring til Trondheim. Der arbeidet hun på et sykehjem til hun var 20 år. På fritiden reiste hun sammen med evangelist Reidun Ranholdt. De holdt møter og sang sammen i Trøndelag og Nordland fylker. I 1947 begynte hun på Ullevål sykepleierskole i Oslo og fullførte studiene der i 1950. Det samme året traff hun Fritz. Så ble hun spurt om å komme hjem til Rørvik for å være bestyrer på sykehjemmet der. Hun takket ja til det, og var der i ett år. Hun var også utvekslingssykepleier på et svensk lasarett i 3 mnd. Da Fritz var ferdig med sin teologiske utdanning giftet de seg 16.august 1952, i Rørvik. Hun så det som sitt kall og stå ved hans side, med alt som det innebar. Vår far fikk forespørsel om å være pastor i Bjørnør baptistmenighet i Fosen, utenfor Trondheim. De var der i 2 år og fikk sitt første barn, Grethe, 1.oktober 1953. Så gikk turen til Langesund baptistmenighet, der var de pastorpar i 2 år og mor arbeidet noe på Langesund sykehus. Her ble Frank født 4. mai 1957. Herfra gikk ferden til Harstad baptistmenighet, hvor de var i 5 år. I Harstad ble Roger født 6. mars 1960. Vår mor hadde nå mye ansvar i hjemmet med tre barn, og ansvar i menigheten; både i sangkor, kvinneforening og søndagsskole. Hun stelte hjemme med omhu og hjemme var det trygt og godt. Hun strikket og sydde, lagde mat fra bunnen av, syltet og kokte. Hun laget hjemmelaget appelsinmarmelade og aldri har noen annen klart å lage så god marmelade. Hjemmet var gjestfritt og det var ofte folk som overnattet. Når vi barna var lagt, kunne latteren høres fra stua hvor de voksne hygget seg. Det var mye humor, for vår far var den som kunne få latteren i gang, mens mamma hadde full kontroll på serveringen og et rent og pent hjem for oss og gjestene. I tillegg til at hun var så aktiv som hun kunne i menigheten, hadde hun nattevakter på Harstad sykehus, hvor hun nøt stor respekt. I 1962 flyttet familien til Tvedestrand. Der bodde vi i 7 år, men flyttet seks ganger i løpet av den tiden, fordi menigheten ikke hadde egnet bolig å tilby. Det var svært slitsomt for alle. Pappa tok initiativ til å få bygget en pastorbolig, og han og mamma brukte mye tid der. Hjemme var det den eldste som passet barn, slik at det gikk an at begge var borte, og det ble mye barnepass. 2. januar 1963 ble Fred født, og vi var en familie på seks. Etter hvert ble pastorboligen ferdig, og familien kunne flytte dit. Det var som å komme til himmelen, vi syntes det var både stort og flott. Når vi ser det i dag, tenker vi: hadde vi virkelig plass her? Mamma fortsatte å sy klær, særlig til guttene. Tror ikke at de alltid syntes det var så morsomt å gå med bukser med glidelås i siden, eller med hjemmesydd bevernylon-anorakk, men hun var økonomisk og visste hva hun måtte gjøre for å få endene til å møtes. I neste omgang hadde Mamma og Pappa penger til å kjøpe ski, skøyter, rattkjelke og akebrett til oss barna. Familien dro på ferie til Sverige og Danmark, og besøkte blant annet Tivoli og Zoologisk hage Det var flotte opplevelser sammen og det var opplevelser som ikke så mange barn fikk på den tiden. På ferie i Finland opplevde vi myggens verden. Det gikk ikke an å gå ut av bilen, men mamma gikk ut. Vi barna satt i bilen for å unngå myggstikk, mens mamma stod utenfor med regnfrakk over hodet og smurte brødskiver med sjokoladepålegg til oss, mens myggen vrimlet rundt henne. Det kaller vi kjærlighet. I Tvedestrand tok hun oss med på hyggelige søndagsturer langs brygga og fortalte det vi ville høre igjen og igjen, om krigen. Disse turene var for å sørge for at vår far fikk ro til å forberede neste preken. Det kaller vi også kjærlighet og omsorg. Vi var på badeturer og hun mestret svømmekunsten og kunne holde både seg selv og oss flytende. Familien dro også på mange campingferier med telt i Norge og utlandet. Innimellom overnattet vi også i baptistkirker langs veien, for å spare penger. Da lå vi strødd under og oppå benker, bak talerstoler og orgler. Vi barna kunne nok tenkt oss en campingplass med lekestativer, i stedet måtte vi være rolige fordi vi var i Guds hus. Vi var på tyttebærturer hver høst, som et ledd i matauke og familieøkonomi. Men vi likte aller best å plukke jordbær hos en bekjent utenfor Drammen. For oss barna gikk de fleste jordbærene rett i munnen. Så det var vel ikke så stor hjelp, men for oss var det et paradis. Da var det ikke nødvendig med noe måltid resten av den dagen. De jordbærene som ble brakt hjem, ble til verdens nydeligste syltetøy. Det var alltid middag på bordet når vi kom hjem fra skolen. Fiskekakene ble delt i to, for at det skulle rekke til alle, og poteter var godt tilbehør. Mamma sørget alltid for at det var nok til alle, før hun tok det som var igjen, til seg selv. Fra 1969 til 1974 bodde familien i Mo I Rana. Pappa hadde tatt på seg oppdraget med å bygge kirke og menighet der. Samtidig skulle det også bygges barnehage i tilknytning til kirken. Mamma arbeidet som avdelingsleder i en avdeling på Rana Sykehus. Samtidig var hun aktivt med i arbeidet med å bygge kirke og menighet. Hun hadde stor omsorg for mange unge mennesker og familier som var kommet for å hjelpe til med menighetsarbeidet. De var ofte hjemme hos oss og nøt godt av hennes og pappas gjestfrihet. Og de fikk ofte nyte godt av hennes nystekte wienerbrød, som var en av hennes spesialiteter. Da vi skulle legge oss for kvelden var det oftest hun som var hjemme. Det var godt når hun kom inn, satt seg på sengekanten og sang eller ba sammen med oss: «Kjære Gud jeg har det godt». Det var trygt og godt, og lagde en trygg og forutsigbar ramme rundt livene våre. Hun sa ofte at hun var glad i oss når hun kysset oss «god natt». Ellers har vi alltid visst at vi har vært omsluttet av hennes bønner for oss, helt fra den dagen hun visste at vi fantes. Nå har vi mistet den forbederen, og vi har blitt mye fattigere ved det. I 1975 kom familien flyttende tilbake til Langesund, til sitt nybygde hus i Hydal. Det var et hus som Mamma og Pappa hadde spart til og sett frem til å kunne bo i, i mange år. De gledet seg sammen over å endelig ha sitt eget hus, etter å ha bodd i tjenestebolig alle tidligere år. På tomta arbeidet Mamma like hardt som en arbeidskar. Hun løftet og kjørte tunge stein i trillebåra. De to hadde glede av å arbeide sammen. Vår far hadde nå stilling som Sosialkurator i Porsgrunn. Mamma var bestyrer på nye Sundby sykehjem. Dit sprang hun på lette føtter over haugen fra Hydal, og gledet seg over arbeidet sitt der, og over å få være med å bygge opp ett nytt sykehjem fra starten. Hun hadde høye krav til seg selv og sin stab, og forventet full innsats fra alle. Mamma var ærgjerrig på egne vegne. Hun hadde siden sykepleierutdanningen drømt om å ta Norges Høyere Sykepleierskole, på administrasjonslinjen i Oslo. Men først måtte hun ta artium, noe hun gjorde som privatist i 1978. Sammen nøt foreldrene våre livet i Hydal, og planla hvordan de ville ha det nye hjemmet sitt, med en hage bestående av vakre blomster og frukttrær. De planla en loftstue i det nye huset, hvor barnebarna etter hvert skulle få leke. Ett barnebarn var kommet og et nytt var på vei. Men den 17.april 1979 døde Pappa brått og uventet, 56 år gammel. Mamma var da 52 år, og den yngste av guttene var bare 16 år. Det ble et stort slag for henne og hele familien. Som kjent fra aviser og utallige medier, gikk Mamma inn i en dyp og altoppslukende sorg, som skulle vare i 7 år. Det var selvfølgelig spesielt tungt for henne, men det var også en stor påkjenning for den nære familien. For i denne perioden trengte Mamma mer støtte og omsorg, enn hun var i stand til å gi selv. Det ble en særlig vanskelig tid for guttene som bodde hjemme, men også for den eldste, som bodde 150 mil unna. Vi prøvde å holde sammen og ta vare på hverandre så godt vi kunne, selv om vi var langt fra hverandre. På tross av sorgen som nesten tok livet av vår mor, hadde hun fortsatt et ønske om å ta Norges Høyere Sykepleierskole. Hun søkte, og kom inn på studiet. Hun ordnet seg et husvære i Oslo og bodde der i ukedagene. Hun fulgte undervisningen og reiste hjem til huset i Hydal i helgene. Sorgen som knuget henne ble forsterket hver helg når hun kom hjem, men hun ga seg ikke og dro tilbake til Oslo. Etter ett år der fullførte hun studiet i 1981. I denne perioden i Oslo arbeidet hun også noe på Blå Kors. Tilbake i Langesund fortsatte hun på Sundby Sykehjem, men hun klarte etter hvert ikke å arbeide som styrer, og måtte gi det opp. Sorgen tæret på, både fysisk og psykisk. Så fikk hun et opphold på Modum Bad, noe som gjorde henne godt, og som også gjorde godt for familien. Etter oppholdet der begynte hun sakte å delta i samfunnet igjen. En kveld gikk hun på et møte, og der så hun en film om fattigdommen på Filippinene. Det ble et vendepunkt. Hun bestemte seg der og da for at dit skulle hun reise, og arbeide for de fattigste av de fattige i slummen. Ikke lenge etterpå, i 1987, reiste Mamma til Manila på Filippinene. Med seg hadde hun to kofferter med plaster, bandasjer, vitaminer og klær. Hun visste ikke hvor hun skulle gå, hva hun skulle gjøre, eller hva som ventet henne. Men hun dro i tro på at Gud hadde sendt henne dit og ville vise henne veien. Hun hadde kontakt med «Ungdom i Oppdrag», som viste henne søppelfjellet Smokey Mountain. Hun har fortalt at hun gikk der og gråt i 14 dager, før hun fikk kontakt med familien Lumbog, en familie hun har hatt stor kjærlighet til. Kommunikasjonen mellom dem foregikk ved hjelp av gester og kroppsspråk, siden Mamma bare snakket engelsk og ikke tagalo. Etter hvert ble hun kjent med flere familier, og hjalp dem med det aller nødvendigste. Hun tok etter hvert kontakt med myndighetene, og måtte sette seg inn i et ukjent regelverk og en ukjent kultur, for å få lov til å arbeide der som hjelpearbeider. I sitt lille husvære i Manila var Mamma ofte ensom og alene om ettermiddagene og kveldene. Det ble tidlig mørkt, og hun måtte være i hus innen mørket kom, fordi det var mye vold og kriminalitet i området. Hun brukte blant annet tiden til å perfeksjonere sin engelsk. I brev hjem skrev hun ofte at hun savnet familien og gledet seg til å komme hjem og være sammen med oss. I Manila gikk all kommunikasjon med myndigheter på engelsk, men i slummen måtte hun fortsette å bruke gester og empati, fordi de fleste var uten skolegang og ikke snakket engelsk. MaMa children Center utviklet seg fra 1990 og Mamma fikk etter hvert et senter med en stor stab. Her tok de imot barn som fattige mødre kom med, eller som de fant i slummen. De tok hånd om kvinner som skulle føde, slik at de slapp å føde sitt barn på gata eller under en bru. De skapte et hjem for fattige eldre og hadde utallige førskoler rundt omkring i slummen. De hadde misjon og helsearbeid i slummen og de drev fengselsarbeid. Mammas engasjement ble kjent både i Norge, og ut over Norges grenser. Hun hadde ett styre i Manila, og ett her hjemme. Hennes eldste sønn, Frank, engasjerte seg og var styreleder i 10 år. Fred var også med i styret en tid. I de periodene hun var hjemme i Norge reiste Mamma rundt i nord, sør, øst og vest og viste bilder og fortalte om fattigdom og slum. Hun fikk økonomisk støtte fra mange hold, og kjøpte og fikk bygd stadig mer. Etter hvert ble det større barnehjem, kulturhus/kirke og til sist sykehus. Alt for de som ikke selv kunne betale for sin egen legehjelp, helsehjelp eller skolegang. Tusenvis av barn har fått dekket utgifter til sin skolegang gjennom MaMa children center, helt opp til universitetsutdannelse. For sitt engasjement mottok Mamma mange priser både i Norge og på Filippinene, og i 2003 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull. Mamma avsluttet sitt arbeide på Filippinene i 2012. Da var hun 85 år. I løpet av alle disse årene med arbeid i Manila ble Mamma mormor og farmor til 12 barnebarn. Oldebarn er det også blitt, hele 8 stykker, den siste ble født på fredag. Naturlig nok har hun hatt mest kontakt med de barnebarna som bodde nærmest. Hun har betalt en pris med sitt engasjement på Filippinene, ved at hun ikke har fått være så mye sammen med barn, barnebarn og oldebarn, som hun hadde tenkt en gang. Og hele familien har betalt sin pris ved å måtte dele henne med de fattigste av de fattige. Alle de fire barna, og flere av barnebarna, har vært på Filippinene og sett og opplevd arbeidet og blitt imponert over vår mor, mormor og farmor. Vi vet, og har sett, at hun har gjort en forskjell for mange, mange mennesker, som trengte henne mere enn oss. Vi har levd i et land med velstand og rikdom, og vi har klart oss godt. Det ville være egoistisk og tenke noe annet. Vi er stolte og glade over hva hun har fått bety for tusenvis av mennesker og ikke minst at hun som menneske reiste seg igjen, og at livet på nytt fikk en mening for henne. Hun har gjennom sitt engasjement og liv lært oss, og vist oss, at det er viktig å ikke bare ha fokus på seg selv og sitt, men løfte blikket og se hvor man kan hjelpe. Og så gjøre noe med det. Vi så også gang på gang at gjennom arbeidet ble hun rikt velsignet. Vi opplevde hvordan hun stolte på Gud, mer enn på seg selv, og at hun erfarte at Han som ba henne om å reise til Manila, var med fra hennes første til hennes siste dag i arbeidet. Skulle hun begynne et nytt prosjekt sa hun alltid: «Hvis det er din vilje Gud, så sørger du også for pengene». Og så kom det penger, masse penger. Dette har vi også vært vitne til mange ganger gjennom alle disse årene. Da Mamma kom hjem 85 år gammel, gikk det fort slik at hun ikke kunne bo i Hydal lenger. Hun fikk etter hvert diagnosen Alzheimer, og ble mer og mer avhengig av hjelp. Alderdommen ble vanskelig for henne, og ikke slik hun hadde drømt om etter avsluttet arbeid. Oldebarna som vokste til, ble hun ikke kjent med. Den tiden vi nå hadde håpet å få sammen, fikk vi ikke. Familien mistet henne, selv om vi hadde fått henne tilbake. Slik ble det. De siste fire årene levde hun på Bamble Helsehus. Hun ble mer og mer borte for oss, men troen på Gud hadde hun til det siste. Hun savnet hjemmet sitt, og ville stadig trene for å komme hjem til huset i Hydal. I starten var tankene hennes stadig på Filippinene. Hun hadde et bilde på rommet sitt, av seg selv og en liten jente, som hadde blitt misbrukt av familiemedlemmer. Ofte så hun på bildet og spurte om vi visste hvordan det hadde gått med denne jenta. Så tankene var ofte i Manila, også på Sundby, men etter hvert ble også disse minne visket mer og mer ut. Vi feiret 90 års dagen hennes med stor fest i familien, og vi samlet storfamilien flere ganger på Sundby, i anledning hennes gebursdag i februar. Hun hadde glede av det der og da og gledet seg over å se barn, barnebarn og oldebarn vokse til. Når vi barna besøkte henne, ønsket hun at vi skulle lese fra Bibelen sammen. Veldig ofte var det Salme 23 »Herren er min hyrde, meg fattes intet» og salme 121 »Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra», som ble lest. Og da siterte hun versene utenat. Den gamle sangboka hennes ble også noe vi kunne være sammen om. Vi sang sammen, for sangene kunne hun utenat. Bibelen hennes henger nesten ikke sammen mer, men synet av den er talende, den er et sterkt vitnesbyrd. Den minner oss om en bok som har betydd uendelig mye i hennes liv og som hun har funnet mye trøst og oppmuntring i opp gjennom livet. Og som har vært med og formet henne. Nå har hun fullført oppdraget som hun fikk som barn. Hun ble hjelpearbeider på Filippinene, og ikke i Afrika. Hun har bevart troen og nådd målet sitt. Noe av det siste Grethe leste sammen med henne fra Bibelen, var Johannes 1. 12 «Alle dem som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn». Det syntes hun var godt å lese og hvile i, og hun var veldig engasjert når det verset ble lest. En av de siste gangene sa hun: «Jeg lengter til himmelen». Vi tolket det som at hun nå var klar til å forlate oss. Mamma døde onsdag 24.februar, med sine nærmeste rundt seg. Vi takker for hennes innsats i Baptistmenigheter som pastorkone, hennes innsats som sykepleier og for innsatsen som ga et verdig liv og mening til så mange i en fattig del av verden. Vi takker for at hun ga oss livet, og lærte oss å bli gangs mennesker. Og for at hun har fortalt oss alle, med frimodighet, hvilken vei vi burde velge i livet. Så er resten opp til oss som lever videre. Vi lyser fred over vår mammas minne.
Bestill blomster Blomster
Gi en minnegave Minnegave