Erna Rakel Kari Skare

Erna Rakel Kari Skare, født Schinnes ble født hjemme på Danvik i Drammen 14.desember i 1928. Hun var den yngste av 9 søsken. Erna fortalte om en sorgfri og lykkelig barndom på Danvik. Hun vokste opp i et hjem med kristne verdier, noe Erna har etterfulgt i hele sitt liv. Da hun var 7,5 år gammel begynte hun i 1.klasse på Danvik skole. Etter 7 år på folkeskolen begynte hun på realskolen, hvor hun gikk i 3 år. Hennes første arbeidsplass var i manufakturforretningen til Astrid Lieng i Vikersund. Siden arbeidet hun 11 år i Telegrafverket på Rikstelefonen i Drammen hvor hun mesteparten av tiden svarte på telefonen og tok imot rikssamtaler. Da hun var 22 år gikk hun et halvt år på Olsrød husmorskole i Tønsberg. Noe hun fikk mye nytte av senere i livet. Erna bodde mesteparten av barne- og ungdomstiden på Danvik. Her bodde hun frem til hun traff mannen i sitt liv som var Gunnar Skare. Han kom fra Bamble i Telemark. De giftet seg 7.juni 1958. Hun var da 29 år og han 35 år gammel. Som nygifte flyttet de inn i en liten leilighet på Åsen i Brevik. Her bodde de frem til de i 1960 kunne flytte inn i huset de hadde bygd i Lisabakken 14 på Heia i Brevik. Som vanlig var på den tiden, sluttet mamma i sin jobb da hun giftet seg med pappa. Hun flyttet til Brevik sammen med pappa der han hadde jobb. Mamma ble så hjemmeværende husmor og fikk god bruk for sin utdannelse fra husmorskolen. Hun stortrivdes i sin jobb som mor, kone og husmor. En jobb hun skjøttet etter beste evne. Hun strikket og sydde klær til alle oss barna. Det var daglig baking og alltid dessert til middagen. Vi hadde hagen full av frukt og bær og mor sammen med far saftet og syltet masse. Ja hun var flink til det meste. Alt dette ble utført i kombinasjon med en enorm omsorg for sin familie og alle som stod henne nær. Mor og far fikk 7 barn sammen i løpet av ca 10 år, Eivind, Ragnhild, Haavard, Tarjei, Guro, Jostein og Per-Sveinung. Eivind ble født mens de bodde på Åsen, men alle de andre ble født etter at de flyttet til Heia. Mamma og pappa har vært aktive her i Menigheten i Grenland i hele sitt voksne liv. Her fikk alle vi barna en trivelig og trygg oppvekst. Brunstadlivet var for oss barna en stor del av oppveksten. Vi ser tilbake på mange gode minner fra telt- og campingliv. Mor og far gjorde alt for at vi barna skulle trives. Vi knyttet bånd med venner fra inn- og utland. For mor å komme til Brunstad var for henne svært viktig helt til det siste. Hun bare elsket samfunnet over alt på jord. Pappa hadde hytte ved Bamblekysten som han bygde i sin ungkarsperiode. Denne fikk senere hele familien og mange venner mye glede av. Etter hvert kjøpte mamma og pappa også hytte i Rauland i Telemark hvor barna fikk stor mulighet for å utvikle sine skiferdigheter. Tross i at mor og far var godt voksne da de startet å få barn, har det ikke manglet på fritidsaktiviteter og engasjement for barna. Et engasjement langt utover det vanlige. Mor fortalte flere ganger at hun var veldig glad hver gang det var et nytt barn på vei. Vi var alle veldig velkommen og ønsket. 30.oktober i 1989 ble mamma enke. Hun har i mange år trivdes godt i passasjersete, men allikevel begynte pappa å øvelseskjøre med henne på slutten av sitt liv. Da pappa døde begynte mor for alvor å lære seg bilkjøring. 5.desember i 1990 fikk hun førerkort for bil. Da var hun 62 år gammel. Dette har hun og flere av de rundt henne hatt mye glede av i mange år der hun har fartet rundt i nærmiljøet, frem til hun sluttet å kjøre bil som 82 åring. I 1996 solgte mamma barndomshjemmet og flyttet inn i leilighet på Øya i Brevik, der hun bodde resten av sitt liv. Søsteren Ruth bodde rett over gangen for henne i flere år inntil Ruth døde 1.mai 2009. Ruth og mamma var veldig forskjellige, men hadde mye glede av hverandre. De spiste nesten alltid middag sammen. Var det tid for shopping eller andre aktiviteter så gjorde de det ofte sammen. Det sies at i Brevik ble de av enkelte kalt ”søstrene hakk i hæl”. Dette fordi at så du den ene, ja så så du den andre. Da mamma fylte 80 år fikk hun sin egen datamaskin. Hun lærte seg å "surfe på nett". Hun fulgte aktivt med på menighetens hjemmeside og hun leste aviser. Hun hadde skypekonto, whatsapp, telegram, var på instagram og på den måten holdt hun god kontakt med sine venner og familie. Hun ble en kløpper på å sende meldinger på mobiltelefonen og krydrer gjerne meldingene med noen emoji. Brunstad TV har i mange år vært et svært viktig innslag i mors daglige liv. Etter omlegging fikk hun også apple tv, noe som gav henne ytterligere muligheter for å se ønskede sendinger. Hun er et bevis på at det er aldri for seint å lære seg noe nytt i livet. Mamma og pappa har gjennom alle år hatt et utpreget gjestfritt hjem hvor mange venner fra inn- og utland gikk inn og ut hele tiden. Guds ord, god mat, sang og musikk var alltid en selvsagt del av dette. Hjemmet vårt har vært preget av mye sang og musikk, noe vi barna har videreført. Mamma var veldig musikalsk. Hun var flink til å spille gitar og flink til å spille piano og hun hadde en nydelig sangstemme helt til det siste, tross høy alder. Hun var en dame med viljestyrke og pågangsmot. Det siste året har vært som en stor avskjedsturne. Mamma har vært mye syk og har hatt mange sykehusinnleggelser. Vi som stod henne nærmest sa farvel flere ganger, men hun kom seg igjen. Så fort hun klarte å gjøre noe selv, så gjorde hun det. Senest et par uker før hun døde bakte hun sitt eget brød. Det var lett å hjelpe mamma, hun var så takknemlig for alt vi gjorde for henne. Det var som om hun satt hjemme og leitet etter noe å være takknemlig for. Det kom stadig en sms med noen oppmuntrende ord. Et eksempel på en sms var slik: "Nå har jeg spist den første tallerken med middagsmat som du lagde. Det var deilig og passe mye, tusen takk." Mor hadde et ekstra hjerte for de som ikke hadde det så lett, de svake og de som falt litt utenfor. Selv om alder etter hvert satt noen begrensinger benyttet hun enhver anledning til å gjøre det gode utifra hennes muligheter. Hun var så oppriktig og ekte interessert i hver enkelt av oss. Når vi ringte henne og spurte hvordan det gikk, var hun rask til å spørre hvordan går det med deg? Var vi på reise satt hun hjemme med atlaset i fanget og fulgte oss på reisen. Da mamma lå på det siste fikk hun spørsmålet om hun ønsket å leve videre. Da var svaret "om jeg kan hjelpe flere til å bli frelst, vil jeg leve. Hvis ikke ønsker jeg å reise til himmelen nå". Det er slik mor var, himmelvendt og hele hennes liv var en forberedelse for evigheten. Mor var raus, takknemlig, omsorgsfull, samlende, trofast, ekte, ærlig og himmelvendt. Hun etterlater seg et enormt stort tomrom, men ufattelig mange gode minner. Vi var alle veldig glad i mor, svigermor, mormor, farmor og oldemor. Vi er svært takknemlig for all omsorg og omtanke hun har vist oss gjennom alle år. For oss var hun selve dronningen. Sammen med sin kjære Gunnar har Erna en stor etterslekt. Pr i dag så er det 30 barnebarn og 15 oldebarn. Vi lyser fred over mamma sitt minne!