Hvem skal jeg ringe nå, når jeg ikke vet hvilket triks du brukte for å få maten akkurat sånn? Sånn som det skal smake. Eller når jeg trenger den trøsten bare mamma kan gi?
Og hvem skal jeg erte og le sammen med, når du avslører fleipen? Som da vi var i dyrebutikken og du skulle kjøpe refleks med lys til å feste foran i halsbåndet til Taipan.
Nei, mamma da sier jeg, du kan jo ikke kjøpe det, det er rødt, for det er et baklys. Du reagerte momentant og ber betjeningen om å få et frontlys til hunden. I det samme øyeblikket forstår du spøken og vi bryter ut i latter begge to.
Jeg glemmer heller aldri første turen til Radiumhospitalet når jeg skulle ha cellegift, og i den forbindelse skulle vi ligge på hotell, vi hadde booket rom på SCANDIC. Vi kjører takstameterbil fra Porsgrunn, jeg foran og du i baksetet, sjåføren som ikke var kjent i Oslo kjører feil, så vi kommer inn i gata fra en annen kant. Jeg ser neonskiltet til hotelletnår vi kommer nedover gata og sier; der er hotellet, du lener deg frem mellom setene og fra den posisjonen ser du ikke bokstavene SCAN på toppen av skiltet, og utbryter vi skal da ikke ligge på DICK hotell! Jeg fikk fullstendig latterkrampe, det fikk du og drosjesjåføren også. Det har vært mye latter og moro, men vi har også hatt tøffe tak.
Tiden fra søndag morgen har vært fryktelig tøff, men jeg er en STACHNIK, som deg, så det blir bra igjen. Selv om det kjennes umulig ut akkurat nå.
Du har vært med meg på de skumleste og de fineste ting i livet; fra kreftbehandlingen min, til å holde meg i handa når jeg som 18 åring fødte mitt første barn, ditt første barnebarn JANINA, oppkalt etter deg, hennes mormor.
Takk for at du var du, det har formet meg til å bli den jeg er, savner deg mammaen min.
Vis mer
Vis mindre