Så har også Ragnhild Rogn reist over til den andre siden. Godt da å kunne si med Brorson: Min død er ferjemann, til livets faste land! For meg har Ragnhild vært viktig fordi hun har vært et tydelig vitne om Jesus. Fra jeg var liten husker jeg Ragnhild bak det store brune orgelet på Stein bedehus, der hun tråkket, spilte og ledet sangen med klar og høy røst. Hun var jo ikke uten meninger, så hun var absolutt av dem vi ungdommer måtte lytte til og ta stiling til. Jeg var ikke så veldig opprørsk, så for meg var Ragnhild mer en trygghetsfaktor enn en utfordring. Noen av mine kjæreste minner er fra møteukene der mange av samlingene var hjemme i Ragnhild og Gunnars stue på Rugtvedt. Det var jo ikke så langt å gå, men jeg har en mistanke om at det var kaldere før, så det var veldig deilig å komme inn på Rugtvedt, der Ragnhild tok imot oss i gangen og ønsket velkommen inn i stuevarmen. «Hong Kong»-basarene på Rugtvedt var legendariske, med folk overalt, til og med inne på soverommene. Samlingene på Rugtvedt har vært med å forme min kristne identitet, og der spilte altså Ragnhild en vesentlig rolle. Det er rart at det blir stadig færre igjen i min foreldregenerasjon, men det er med takknemlighet jeg tenker tilbake på dem som bidro til å fylle mitt liv med positivt innhold. Ragnhild var en av disse. Hennes minne vil derfor for meg alltid være forbundet med glede og fred. Måtte hennes minne også lyse for andre!