Jan Gunnar Bamle

Hjertelig takk for alle kondolanser, blomster, minneord og "likes" i forbindelse med Jan Gunnars død og begravelse! Takk til alle som kom til begravelsen! Det var flott å se dere der ! Og takk for alle gaver til AHEAD-Moldovas arbeid. Noen har sendt penger direkte til AHEADSs konto, og de har vi ikke oversikt over (ennå), men i forbindelse med begravelsen kom det inn hele 23.650 kr. i kontanter og 3.500 som folk skrev at de satte inn på Aheads konto, - tilsammen 27.150 kr. I tillegg vet vi at flere har satt inn eller tenkt å sette inn penger de nærmeste dagene. (Det er fortsatt mulig å støtte AHEADS arbeid for de som ønsker det) Sist, men ikke minst, takk til det hver av dere har betydd for Jan Gunnar! Uten dere hadde han ikke fått det gode livet han stort sett levde. På vegne av hele familien: TAKK!

Vi vil også være med å lyse fred over hedersmann Jan Gunnar's minne. Takk for alt du gav av gode minner fra turer og felleskap vi har hatt. Plassen din kan ingen fylle, og den sommeren vi går i møte uten å få se ditt blide vesen, på stevner og Skjærgårds blir tomt uten deg! Takk for den varmen du gav! Men nå har du fullført løpet, bevart troen og er hjemme hos Gud. ! På gjennsyn Jan Gunnar.

Jeg kommer til å huske Jan Gunnar for det gode humøret, beretningene om bilene sine og de mange morsomme kommentarene. Ser fram til å møte ham igjen en dag "på andre sida av fjorden". Fred over hans minne.

Det jeg minnes mest av Jan Gunnar er nok setningen: "skal dere ha lodder" Vokst opp med den, titt og ofte på Stokkegård Han kom på døra her i Ekornveien og var så kry for at han hadde fått en hjemmestrikket lue ifra hjemmehjelpen. Fine Jan Gunnar! Du vil bli savnet! Kondolerer til hele familen! Tenker på dere!

Her er andakten som ble holdt i kriken: Innfor døden er det lett å bruke store ord. Det er ubehagelig å møte dødens ubehag, derfor vil vi gjerne trøste. Men hva skal vi trøste med Finnes det i det hele tatt noen trøst i møte med døden Erkenordmannen Peer Gynt, forsøker seg med følgende: Når mor Aases gir uttrykk for sin uro innfor døden og sier: Jeg er så urolig til sinns. Kan du hente andaktsboken i kottet Så svarer Peer unnvikende: Husker du at vi lekte slede da jeg var liten Nei, nå leker vi slede! Så kjører vi til Soria-Moria-Slottet. Hvil deg på sledeputen.  Rapp dig, Grane, min Traver! I Slottet er Stimlen stor; mod Porten de myldrer og kaver. Nu kommer Peer Gynt med sin Moer! ----- Hende skal I agte og hædre og gjøre det rigtig tillags; her kommer ikke nogen bedre fra Byggderne nutilldags. – ======= Det kan være fristende å ty til Peer Gynt-teologi, men det er et dårlig fundament å hvile på. Jan Gunnar var veldig klar over hvilken vei sykdommen førte ham og han var opptatt av at han ville til himmelen. ”Jeg vil til himmelen, jeg så”, sa Jan Gunnar. ”Men jeg har ikke vært snill bestandig!” Det er lett å ta en Peer Gynt-variant: ”Ja, er det noen som kommer til himmelen, så er det deg!” - Det kommer ingen bedre fra bygdene nå til dags! Likevel er det et budskap som kan slå tilbake som en boomerang. For om det nå skulle være sant at han kom til himmelen fordi han var snill og god, på hvilket grunnlag skulle så jeg og du komme dit I møte med min egen død vil jeg ha en trøst som er fundamentert på et annet grunnlag enn min egen godhet. ”Du vet hvordan vi kan komme til himmelen”, sa vi. ”Ja, det med Jesus og det”, sa Jan Gunnar. ”Ja”, svarte vi. ”Det er ham det kommer an på. Ingen er snille hele tiden. Det er de som tror på Jesus kom kommer til himmelen!” Ja, jeg tror på Jesus, sa han. Bibelen vil nok at vi skal være snille, men hele historien bygger på større realisme enn som så. ”Mine barn”, skriver Johannes, ”dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.  2 Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.”1. Joh.2,1-2 Jan Gunnar hadde også noen Bibelvers han gjerne siterte, bl.a. Joh. 3,16: 16 For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Dette er jo Bibelens kjernebudskap: Den som tror på Jesus, trenger ikke å frykte døden. Jesus gav sitt liv til soning for våre synder. Hver den som tror på ham skal ha evig liv. Dette var ord til Jan Gunnar og det er ord til oss. Døden kan fortone seg som skremmende, men Jesus har overvunnet døden. Det er ingen grunn til angst. Den som tror på ham skal ha evig liv Det er ingen annen vei, for Jesus sa: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Men den veien holder for alle som bryr seg om å bruke den. Hva vil det si å tro på Jesus Er det å fastholde en (teo)logisk tankerekke En teoretisk øvelse for de filosofisk anlagte Nei, det er mer eksistensielt enn som så. Å tro er å stole på eller å klamre seg til. Som en sa: Jeg vet ikke om jeg er en troende, men jeg er en klamrende. Da Jesus sa, tro på Gud og tro på meg, så betød det: Stol på Gud og stol på meg! Hvorfor skal vi stole på ham og klamre oss til ham Fordi han døde og stod opp og for opp til himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd. Der er taler han vår sak, og enda mer: Han har sonet våre synder. Det betyr at vår egen verdighet eller uverdighet er nullet ut. Det er hans verdighet som teller. ”Jeg har ikke vært snill bestandig”, sa Jan Gunnar. Men så er det altså ikke det som avgjør om vi kommer til himmelen eller ikke. Det handler om vi tør å være avhengige av Jesus! Den som klamrer seg til ham, skal få del i det evige livet og saligheten hos Gud.

Her er minneordene som ble lest i kirken: ”Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv med jordens” Jan Gunnar står det på brettet, hva for en Jan Gunnar var det” (Jeg har lånt innledningen og avslutningen i disse minneorden fra Gabriel Scotts roman ”Kilden”, men byttet ut Markus med Jan Gunnar.) Jan Gunnar ble født 19. januar i 1964. Han ble døpt på Kristi Himmelfartsdag og fikk onkel Hans, tante Edith og naboen vår som vi kalte Keik som faddere. Det var en rolle i alle fall Keik ble minnet på. ”Keik må hjelpe, for han er jo min fadder”, sa Jan Gunnar. ”Det er så”, sa Keik, humret og rusla med ham. Som liten lå Jan Gunnar mye stille i senga mens mamma gikk rundt og plystra. Når andre barn ville pludra og prata, lå Jan Gunnar i senga og plystra. ”Hør på den ungen”, sa legen forundret, ”jeg har aldri hørt en så liten unge som har plystra før.” Det tok tid før han begynte å prate. Han gikk til logoped, men tante Julie forsøkte seg med sin egen form for snakkepedagogikk for å få ham til å si s-lyden: Si tiss, jan Gunnar, si tiss! Jan Gunnar bare så på henne og sa: ”Tykt å pate ånn!” Han har også hatt utfordringer med språket senere i livet. Han konstruerte nye ord når han ikke fikk til de vanlige. McDonalds ble til Madollix, så det heter det i vår familie. Hadde han ikke ordet klart, så konstruerte han ett selv som han syntes passet. Hege forsøkte å få ham til å si Hirtshals. Hirts sa Hege. Hirs, sa Jan Gunnar. hals sa Hege. hals, sa Jan Gunnar Og til sammen blir det Hirs-leis, sa Jan Gunnar fornøyd. Og sånn ble det. Andre Jan Gunnar ord: Egedisjen (air condition), Egebær (airbag), Ompel (Opel), Strofanoff (stroganoff), + en rekke andre som vi kommer på etterhvert. I senere år ble han en ivrig avisleser, særlig av møteannonser, men også andre ting. Hvis navnet til noen han kjente stod der, så tror jeg at det lyste imot ham fra siden, for han fikk det med seg. Som liten, men storebror for Jørn Roar, var han særlig omsorgsfull. Han passa alltid på at Jørn Roar hadde det han trang og vi tror nok også han benyttet anledningen til å bruke Jørn ham til eget beste. ”Jørn Roar lyst på is, han”, ”Jørn Roar vil ditt og Jørn Roar vil datt”, men bi tror nok det var han selv om ville det og hadde lyst på det. Skolegangen fikk han på Uthaugen skole på Bøle Da han var ferdig med grunnskolen, fikk han tilbud om å søke seg inn på Norstumoen videregående skole i Østerdalen. Da vi kjørte ham opp, syntes vi han var veldig liten da vi forlot ham, men han klarte seg fint de tre årene han gikk der. Han klarte til og med å reise fram og tilbake på egenhånd, med togskifte både i Oslo og på Hamar. Deretter begynte han på Fredtun. Der fikk han veldig mange gode venner. Der fikk han, bokstavelig talt, også sin første bil, selv om han ikke hadde sertifikat. Før han fikk sertifikat, syklet han mye rundt. Etterhvert fikk han også moped som han kjørte rundt med. Det er ikke oss i familien som skal takkes for at han fikk førerkort, men arbeidsgiveren hans Villy Hansen (nå Skavrager) Han hadde tro på at Jan Gunnar ville klare å kjøre bil, men flere av oss i familien sa:”Det er helt vilt at han skal ta sertifikat!” ”vi kommer aldri til å kjøre med ham” Men Villy trodde på ham og backet ham opp, og sjåfør det ble han, til og med en riktig god en. Flere har øvelseskjørt med ham etterpå. Villy ble en av Jan Gunnars helter. Trang han litt ekstra tyngde til støtte for egne meninger sa han gjerne: ”Samme mener Villy Hansen også!” Senere fikk han jobb med søppelsortering hos Norsk Gjenvinning og hva de nå har hett gjennom årene. Også der hadde han stor respekt for sjefen sin. Han var veldig redd for å gjøre feil, derfor kunne det være en plage hvor mange ganger han måtte spørre om han gjorde tingene rett. Sjefens ord på jobben var som en lov, for han hadde stor respekt for sjefer. Politi var også folk han hadde den største respekt for. Så han politi i nærheten var han redd for at det var ham de var ute etter. Et blikk for søppelhåndtering hadde han hele livet. Han holdt oversikt over tømmedagene og sørget for at alle fikk ut dunken til veien. Det hendte rett som det var at han tok turen rundt for å være helt sikker på at søpla vår kom med. ”Nå må dere huske å sette ut søppeldunken” eller ”nå er det papirtømming”. Gjennom årene har Jan Gunnar solgt en mengde lodder for kristne menigheter og organisasjoner. Han hadde lært trikset med å få ett bein innenfor, så i ett hus bad om han om å få et glass vann, i det neste lånte han doen. Og så kunne han overbringe hilsener, fra ett hus til det neste. Og når han gav seg så god tid, var det like godt å finne fram lommeboka og kjøpe noen lodd eller et julehefte av ham. Noe av det gildeste han visste var å overbringe hilsener. Han ringte rett som det var og sa: ”Jeg har hilsener til deg jeg!” Vi mistenker ham sterkt for å ha sørget for å få disse hilsenene selv, for han spurte ofte: Skal jeg hilse til ham da eller Når han skulle fortelle oss hvem han hadde møtt, så stoppet det ofte opp. Hvordan så han ut spurte vi. Han hadde briller, svarte Jan Gunnar. Eller han hadde masse skjegg i hele fjeset! Hjernen hans hadde mer blikk for detaljer enn for helhet. Men han holdt oss orientert om hva alle i familien skulle, hvor de var og hvor de hadde vært. Og jeg regner med at mange av dere også fikk del i informasjonen. Han var facebook før facebook ble oppfunnet, sier Jørn Roar, så nå har vi stilling ledig som pressekontakt og markedskonsulent i Bamle-familien! Også når det kom til skader på klær og andre ting, så spilte detaljene en rolle. Et hull på størrelse med et knappenålshode fortonte seg for ham som en svær flenge. Det måtte repareres med en gang. Og kunne han trykke fingeren igjennom et hull, kunne klesplagget bare kasseres. Nesten sånn var det med bilen også. Tanken måtte alltid være full og det skulle ikke store steinsprutet til før han ville lakke. På Auto XL, sa de at ”Jan Gunnar er antagelig den eneste kunden vi har hatt, som kommer inn og sier: ”Jeg tror jeg har fått en bulk, - i innerskjermen!” Bilen var ellers veldig viktig for ham. Siden han så lett oppdaget feil og plaget livet av verkstedet, så ble det en del nye biler på ham. ”Tror du det er siste bilen jeg har” spurte han nesten før den den nye bilen var levert. Han var også opptatt av drosjer og på drosjesentralen kalte de ham brikkesjef. Det var han veldig stolt av og når han var der hadde han alltid stålkontroll på hvem sin tur det var til å kjøre. Det er ingen hemmelighet at Jan Gunnar var glad i mat. Midt i et måltid kunne han si: Jeg gleder meg til neste søndag, jag. Hvorfor det spurte vi. Jo, for da skal jeg få stek til middag! Jørn Roar gav ham navnet ”onkel skrubbsulten”. Det syntes han var morsomt. Han lå i det hele tatt for det meste i forkant, både på godt og vondt. Et karaktertrekk ved Jan Gunnar at han alltid lå i forkant for begivenhetene. Han var alltid på vei over i fremtiden. Fordi han ville ha kontroll over fremtiden, gjorde han seg mange unødvendige bekymringer. Særlig når han var trøtt eller sulten, var ting stort sett vanskelige. Han måtte hele tiden gardere seg mot utfordringer han trodde ville dukke opp og spurte hele tiden: Ordner det seg det da Tror du det vil ordne seg Vi hjelper ”segandre”, vi Så da ordner det seg da Det holdt nemlig ikke med en forsikring. Den måtte gjentas mange ganger før han stolte på den, - og selv da var han avhengig av å ringe et par-tre andre for å få bekreftelse. Men han hadde ikke tålmodighet til å vente på å få hjelp, så derfor ringte han gjerne rundt inntil han traff en som kunne stille opp med en gang. Penger var alltid en bekymring for ham, selv om han hadde en grei økonomi. Han hadde ikke så mye peiling på pengenes verdi, derfor gikk han alltid med 3-4000 kroner i lommeboka, men han var opptatt av hvilke tall som stod på kontoutskriften. Han hadde stort sett alltid oversikt over hvor mye penger han hadde på konto. Det var ikke så rart, for han kunne ringe banken flere ganger om dagen for å sjekke. Banken må antakelig gå til nedbemanning nå. D et er ikke til å stikke under en stol at vi kunne bli veldig lei av maset hans. Noen ganger måtte vi legge på røret for å komme ut av et spor han hadde satt seg fast i. Da ble han redd for at vi skulle bli uvenner, så da tok det ikke lang tid før han var på tråden igjen med et helt annet tema, som om det forrige aldri hadde vært nevnt. Han var mester i å vri seg hundre og åttigrader rundt. Vi kan ikke snakke om Jan Gunnar uten å nevne hans hjelpsomhet. For han stilte opp og tok et tak for alle som bad ham om hjelp. Ofte dobbeltbooket han, så vi kunne ikke alltid stole på at han kom som avtalt, men som oftest stile han opp så fort noen hadde behov for hjelp. Fikk han skryt, ble han særdeles pliktoppfyllende. Han var veldig glad i å hjelpe til i kirker og på bedehus. Han var ikke redd for å spørre om gevinster til Frikirken eller andre menighetsformål, - og han elsket å ta lodd selv. Og jammen vant han en del småting også! Han hadde omsorg for at folk kom seg på møter og til gudstjenester og han kjørte gjerne folk som hadde behov for skyss. Han hadde venner i alle menigheter og kunne gjerne reise langt for å komme på møter Han var også veldig glad i kristen sang og musikk og var strålende fornøyd hver gang han hadde kjøpt en ny kassett eller CD. Hør på den, sa han til meg. Er’n ikke fin eller Vil du legge den inn på datamaskinen din Jan Gunnar var aktivt med i SIMEN – Sammen i menigheten, et til bud til folk med ulike funksjonshemminger. SIMEN var viktig for ham. Det var også det prosjektet SIEN samlet inn penger til: organisasjonen AHEADs arbeid i Moldova. Han fikk være med på en tur for å se på arbeidet, og filmen om turen kan dere se på YouTube. Det var derfor naturlig for oss å gi mulighet til å støtte dette prosjektet i Jan Gunnars begravelse. Dere gikk forbi bøssa da dere kom inn, men hvis noen som gjerne vil gi ikke så den, så står den der også når dere går ut. Det gildeste han visste var å koble folk sammen. Han kunne gjerne rope ut i en stor forsamling: ”Kom og se! Her er det en som vil hilse på deg!” Han hadde ikke alltid så mye å snakke om selv, så han var kjapp til å opprette kontakt mellom to andre. Det var ikke alltid de hadde noe å snakke om, men for Jan Gunnars skyld måtte de i alle fall utveksle noen høflighetsfraser. Han var veldig opptatt av at onkelbarna måtte ha det bra. Til tross for at han selv var syk, var han mer bekymret når han hørte at de eller andre var syke. ”Jeg råder deg til ikke å begynne å jobbe igjen for tidlig”, sa han da jeg ble syk før påske. Det var liksom han som var blitt eksperten på å være syk og fant nok også litt trøst i felles skjebne, da jeg måtte en tur innom sykehuset. Han kunne ikke ha ting som han ikke visste hvordan han skulle bruke, derfor ble det ofte klær han fikk som gaver. Han kunne begynne å grine når han fikk ting, hvis han ikke visst hvordan han skulle bruke det eller hvordan det skulle monteres.”Tror dere jeg klarer allting Jeg klarer ikke allting, jeg” kunne han si. Pdas var han ikke redd for å søke hjelp når han trang det. Det er mye mer som kunnes sies om Jan Gunnar, men det meste får vi da under minnesamværet som dere alle blir invitert til i menighetshuset etter jordfestelsen. Blir det fullt, gjør ikke det noe. Da deler vi på det vi har. Jan Gunnar lurte på hvordan begravelsen hans ville bli og var opptatt av at det måtte være et minnesamvær. Vi må jo si at vi gruet oss til hvordan sykdomsperioden hans skulle bli, for han var livredd leger og alt som hadde med sprøyter og lignende å gjøre. Men, han overrasket oss alle og tok det utrolig bra. Vi må også berømme Børre som har vært med ham til leger og sykehus, og vært den som har holdt kontakt med helsevesenet for ham og sammen med ham. Vi vil også takke beboerne og personalet I Krogshavn for god oppfølging! De siste månedene skjønte både vi og Jan Gunnar hvor det bar. Selv om han hadde lyst til å leve, hadde han så mye vondt at han også var forberedt på å dø. Han døde forrige mandag, 21. mai. Mamma var der. Hun bad for ham og så ble han hentet av Jesus. For å slutte der jeg begynte, med å låne ord fra ”Kilden”: «Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.» Siden noen har sendt blomster og andre gir penger til AHEAD-prosjektet, så leser vi bare de tre blomsterhilsenene som ligger på kista. Vi vil også legge merke til de andre hilsenene for det følger med kort som vi vil få. . Vi lyser fred over Jan Gunnars minne!

Kjære Jan Gunnar. Jeg kommer til å huske deg for din enorme evne til å spre glede, og evnen du hadde til å hjelpe meg og alle andre i familien. Du vil etterlate et stort hull i familietreet som ingen andre kan erstatte. Jeg håper du fortsetter å spre din glede og energi der du er nå, til alle møtes igjen. Hvil i fred min gode venn.

Kondolerer til dere alle ❤️

For meg har Jan Gunnar vært et kjærkomment besøk på Bamble Taxi. Han var genuint interessert i bil og alle som kjørte taxi. Når han kom innom, var det ikke tvil om hvem sin tur det var, Samtidig lot han alle forstå at han var en mann som trodde på Jesus. Tror han koser seg i Himmelen nå

Kondolerer, trist å miste en kjær bror og svoger. Tenker på dere, varm klem fra Reidun og Stein

Dette var veldig trist å lese. Jan Gunnar var alltid munter og positiv, ble alltid glad etter en prat med ham. Han har ikke gått bort, han har gått hjem. Sender mine kondolanser til familien som stod rundt ham.

Kondolerer, dette var trist å få med seg :( Men han har jo hatt ett fint liv, og mange som er glad i han <3 Han var modig og sterk